Jeg er vokst opp med kuer.
Kuer er fredelige, nyttige, vakre, pålitelige. Ganske nysgjerrige også, i hvert fall hvis de tror vi har mat! Jo kuer er allrighte dyr.
Men – mange er redde for kuer. En ting er små barn som kanskje aldri har hatt nærkontakt med et så stort dyr. Men voksne da? Jeg har vært med voksne flere ganger som helt åpenbart er direkte redde for kuer. Ikke at de ikke liker kuer, men de er ikke vant med gårdsdyr. Og så kuer da – som er så greie, bare litt store kanskje!
Det er mye jeg er mye mer redd for enn kuer.
De hellige kuer for eksempel. Skriver i ubestemt form flertall med vilje. For det er så mange av dem. De vi ikke tør å røre ved fordi det koster, eller fordi vi er redde.
I denne bloggen vil jeg ta en av disse kuene ut av flokken: Miljøverstingen flyreiser.
Avisene er fulle, hver dag med kortversjoner av problemstillinger, kua promper og vi må ikke spise kjøtt, fordi kua slipper ut så mye gass. Vi må ikke bruke opp verdifull jord til å la kua gresse, den jorden må heller brukes til å dyrke grønnsaker.
Men fly, det skal vi. Det snakker få om. Vi skal fly så mye vi vil vi, for vi har nemlig sluttet å spise rødt kjøtt. Vi har gått over til kyllingkjøtt for de dyrene går inne og tar nesten ikke opp plass, ikke noe gressmark går til spille der nei. Og de hønene har så små hjerner så de trenger vel ikke noe særlige livsforhold. De har jo likevel for lenge siden glemt hvordan de hadde det i gamle dager, da de gikk og koste seg ute og fikk frisk luft, god plass og variert kost, gudskjelov at de kanskje har glemt at de hadde plass til å bevege seg en gang!
Ikke en politiker tør å foreslå at vi skal fly litt mindre. Utenom de som tvang frem at den lokale flytrafikken i NordNorge skulle reduseres da. De som elsker sentralisering som miljøtiltak og maktkonsentrasjon. De som driver Norge som et firma og ikke en nasjon.
Vi reiser. Gjerne med fly. Vi trenger inspirasjon, variasjon, varme og det er mange andre legitime grunner. For vi har råd til det. Vern av kulturlandskap føles kanskje langt unna, matsikkerhet også.
Jeg mener ikke at ingen skal fly, og jeg fordømmer ikke ferier utenlands, det er ikke enten eller, eller alt eller ingenting. Men redusere – det kan vi, bør vi og må vi – og den tid er på vei inn da vi heldigvis kan finne glede i de enkle verdier igjen.
Reiser beriker livene våre. Men det er likevel luksus, og det er mange andre måter – også – å berike seg selv og andre på. De enkle gledene, med et hint av luksus, lett tilgjengelig for de aller fleste. Jeg mener ikke at vi skal sitte i et hjørne i en ettroms leilighet med stearinlys og knaske gulrøtter, som selvsagt er dyrket på verandaen. Litt glamour og stjernestøv trenger vi, det kan være en flyreise unna, men det behøver ikke være det. Det kan være akkurat her, akkurat i dag.
Derfor startet jeg handleriet mitt. Ikke ekstrem enkelthet og strenghet, men litt ekstra godt som er tilgjengelig uten alltid å innebære miljøbelastende reising. Et liv gjennom sansene er tilstede her og nå, og virkemidlene er mangfoldige. Hos oss kan du få den ekstra gode kaffen og konfekten du kan dele med noen eller spise alt i hemmelighet i eget selskap, den romduften som ligger der og løfter byrder av skuldrene dine og letter sinnet, den løsvekt-teen du har lett etter overalt men endelig fant hos oss, den gode såpen som gjorde at kløe og eksem forsvant, den gode olivenoljen som gjør maten din mer saftig, mer sunn og mer smakfull, den balsamicoen som gjør det enkelt å lage en god rett i hurten og snurten og dele med noen osv osv osv….. Min form for helsekost i vid forstand av ordet.
Så, tilbake til kuer.
Den hellige kua, at vi selvsagt skal reise så mye og så langt vi vil, så ofte vi kan så lenge vi har råd til det, den vil vi ikke slakte. Men om ikke denne generasjon slakter den, blir den neste nødt til det.
Den gode kua, derimot – den vil mange slakte. Den som holder kulturlandskapet åpent. Den som går der hvor ingen kunne tru at nokon kunne bu, eller beite. Den som skaper liv og variasjon og gleder for store og små. Den som er en del av vår kulturarv og en andel av manges gårdsdrift. Den som skaffer oss variert kost og melk. Den som er med og gir desentralisert bosetting. Den som er en del av mangfoldet som gir balanse.
Jeg håper på en tid da vi kan ha et rikt liv med mindre flyreiser og de gode kuene i behold. Da det ikke er et stort offer for oss å leve enklere – med mindre – og bedre.
Aase 4.3.2020
